Christopher og Frithjof (to av personene bak Mikrobryggeriet) studerte i Portland, Oregon og Berkeley, California på midten av 80 tallet. På den tiden hadde ølrevolusjonen i USA sin gryende begynnelse nettopp i disse områdene, og de fulgte godt med på denne utviklingen.

Da de kom tilbake til Norge i 1980 og proklamerte at de skulle starte bryggeri, var dette en helt crazy tanke for de fleste. Det var som om noen i dag kom og sa at de skulle starte et eget vinmonopol. Det virket helt utopisk.

De satte seg ned med Norges lover for å sjekke om det å starte bryggeri var så umulig som folk skulle ha det til. Det viste seg at det motsatte var tilfelle. Alt det sto i loven om å starte bryggeri var at man måtte ”sende et brev til finansdepartementet og gi beskjed om at man skulle starte et bryggeri”. Det var alt… I tillegg sto det i loven at bryggeriet hadde salgsrett for sine produkter, og at lokale myndigheter ikke hadde noen rett til å begrense ølsalget på noen som helst måte. Det betydde at som bryggeri behøvde man verken salgs- eller skjenkebevilling for å selge til forbruker. Disse lovene var 100 år gamle og var laget for å få etablert flere bryggerier. Den gangen var sprit misbruk et stort problem, og man så på etableringen av bryggerier som et viktig ledd i edruskapspolitikken. Derfor var lovene veldig i favør av bryggeriene. De gjorde som loven sa og skrev et brev til Finansdepartementet og sa at de skulle starte bryggeri i Bogstadveien. Tre uker senere hadde de ennå ikke fått noen respons fra departementet så de ringte for å spørre om departementet hadde fått brevet. Det hadde de, men siden ingen hadde skrevet et slikt brev på 100 år visste de ikke hvordan de skulle takle situasjonen, så de hadde sendt brevet til Sverige for høre hva de ville gjort. Det var mye usikkerhet rundt hvordan staten skulle takle dette, men loven var klar og de kunne ikke stoppe bryggeriet. Allikevel tok det et helt år før alle innså at de hadde rett til å starte et kommersielt bryggeri. I mellomtiden hadde rusmiddeldirektoratet jobbet med å modernisere alkoholloven. Man kan trygt si at de har bidratt til å ekspandere Norges lover med flere sider.

Da de startet Oslo Mikrobryggeri i 1989 var det ingen som hadde startet et bryggeri i Norge på nesten 100 år, det fantes ikke importøl, og alle ”visste” at øl var norsk pils. Andre tilgjengelige øltyper som export, bokkøl og Bayer var veldig marginaliserte, og det mest innovative og spennende som hadde skjedd på ølmarkedet på lenge var introduksjonen av fatøl på flaske. Mange hadde vært i London og drukket noe ”mørkt” øl uten kullsyre, men utover dette var veldig få nordmenn klar over hvor variert og spennende øl egentlig kunne være. En hel generasjon av norske øldrikkere ble derfor introdusert til øltyper som pale ale, IPA, porter og stout av Oslo Mikrobryggeri.

De hadde begrenset med kapital, men klarte å skrape sammen 1,19 mill. i aksjekapital fra venner og bekjente. Det var til å begynne med hele 18 aksjonærer i selskapet hvorav den største var Jahn Teigen, som etter å ha hørt pitchen over en middag på et av Oslos første sushi restauranter slang en sjekk på kr. 150 000 på bordet. Å ha Teigen som aksjonær, som den gangen virkelig var en superstjerne i Norge, betydde at bryggeriet fikk masse oppmerksomhet i media, og Juvente lovte store demonstrasjonstog i Bogstadveien i åpningshelgen. Ingen demonstranter møtte imidlertid opp, men all oppmerksomheten gjorde at ølinteresserte ungdommer sto i kø i flere time før dørene åpnet.

Oslo Mikrobryggeri var det første moderne håndverksbryggeriet i Skandinavia. I tillegg til bryggeripuben i Bogstadveien, var det også det første håndverksbryggeriet til å begynne med salg av flasker i butikk fra et eget bryggeri på Grünerløkka. På det største solgte de over en million liter på et år (1996). Det er bare i det siste par årene at for eksempel Nøgne Ø (som ikke ble etablert før i 2002) har solgt mer øl enn det Oslo Mikrobryggeri gjorde på 90 tallet. Det var ganske store utfordringer med å være et lite bryggeri i Norge før landet ble medlem av EØS. Norge var veldig proteksjonistisk og alle lover og regler var designet for å holde importøl ute. Bl.a. var det helt økonomisk umulig å levere øl på engangsflasker og kostnadene rundt panteordingen av returflasker og vasking av disse var enorme. I tillegg var det heller ikke mulig å være lokal leverandør til butikkjedene. De hadde som policy at alle butikker i hele landet skulle ha likt vareutvalg. Oslo Mikrobryggeri bygde seg opp som et lokalt bryggeri i Oslo området. Butikkjedene så imidlertid på dette som en test-case, og da det viste seg at ølet hadde stor suksess i lokal området forlangte de at enten måtte Oslo Mikrobryggeri levere øl til alle butikker i alle de fire kjedene i hele landet, eller ikke vært til stede i noen butikker i det hele tatt. Dette ble et for stort løft for bryggeriet. Det ble mye jobb for lite avkastning og lite fokus på det som var gøy, nemlig å brygge godt øl i mindre batcher. De bestemte seg derfor i stedet for å fokusere på bryggeripuber hvor man har full kontroll på ølet og direkte kontakt med kundene, og heller vente med å levere på flasker til forholdene for dette lå bedre til rette.

Oslo Mikrobryggeri AS eies i dag av Mikrobryggeriet AS som også eier Trondhjem Mikrobryggeri AS og Telemark Mikrobryggeri AS. Personene bak Mikrobryggeriet er gründerne Stig Berg, Christopher Jerner, Frithjof Hungnes og Arne Nordmark.